Vinny Golia • Bernard Santacruz • Cristiano Calcagnile « To Live and Breathe… » // Jan Granlie, Salt Peanuts

Den amerikanske multiinstrumentalisten Vinny Golia ble født den 1. mars 1946, og er en musiker som har spesialisert seg på der forskjellige treblåseinstrumentene. Han høres i sjangrene samtidsmusikk, jazz, frijazz og fri improvisasjon. Som komponist smelter Golia sammen den rike arven fra jazz, samtidsmusikk og verdensmusikk, og han er bandleder som har spilt musikken sin for publikum i Europa, Canada, Mexico, Japan, Australia, New Zealand og USA i ensembler som varierer dramatisk i størrelse og instrumentering. I 1982 startet han det 50 musiker store Vinny Golia Large Ensemble for å fremføre komposisjonene hans for kammerorkester og jazzensembler.  Her på salt peanuts’ har vi tidligere anmeldt hans kvartettplate «Live At The Century City Playhouse», også på DarkTree, hvor han samarbeidet med klarinettisten John Carter, kornettisten Bobby Bradford og trombonisten Glen Ferris, og anmeldelsen kan du lese HER.

Bernard Santacruz er en fransk bassist født i Alger i 1956. Han har bodd i Beaucet siden 2007 og har utviklet et musikalsk prosjekt i utkanten av moter og strømninger. Han er også en av de sjeldne franske improvisatørene som regelmessig samarbeider med amerikanske musikere. «Etter å ha nærmet seg elbassen som autodidakt, deretter kontrabassen, gikk Bernard Santacruz inn på konservatoriet i Avignon, i kontrabassklassen og i André Jaume. Han studerte også med Charlie Haden, deretter Ron Carter (1990). I 1992 spilte han inn sammen med Rémi Charmasson og Denis Charles en hyllest til Charles Tyler. Han har spilt i kvartetter, trioer og duoer med Frank Lowe og har samtidig jobbet med Jaume, John Tchicai, Daunik Lazro, Philippe Deschepper, Christine Wrodrascka, Joël Allouche, Stephan Oliva, Antony Ortega, Eric Barret, Siegfried Kessler, Archie Shepp, Jean-Luc Cappozzo.

Trommeslageren, perkusjonisten, komponisten og arrangøren Cristiano Calcagnile har bygget seg et internasjonalt ry ved å samarbeide med store navn innenfor den nye jazzen, samtidsmusikken og popmusikken. Arbeidet hans er relativt godt kjent innenfor den europeiske eksperimentelle scenen, og hans estetikk er en velbalansert blanding som forblir knyttet til hans holdning til forskning og utvikling av grenselinjemusikk. Han har medvirket på en rekke plateinnspillinger på selskaper som EMI, Polygram El Gallo Rojo, Label Bleu og Black Saint, og han turnerer jevnlig over hele verden.

Denne innspillingen er gjort på konsert i Casa Spezia i Trevozzo, Piacenza i Italia søndag 5. februar i 2017, og vi får fem fritt improviserte «strekk» alle tre har vært med å skape. Og de starter med «An Introduction to Bonsai Basics», hvor Golia fører ab på sopransaksofon. På hans forrige innspilling sammenlignet jeg han litt med Anthony Braxton, og allerede fra han setter an første tone på denne innspillingen, kjenner jeg igjen mye av ideene vi kjenner fra Braxton. Og ut fra det vi får servert av sopransaksofonspill på denne løse og fine innspillingen, synes jeg det er merkelig at vi ikke har merket oss han bedre tidligere. For hans spill på sopransaksofonen er virilt så det rekker, det er kreativt som var han en av de to saksofonistene i Art Ensemble of Chicago eller en sentral skikkelse i jazzmiljøet i Chicago. Han har hele veien gode ideer, som blir understøttet av et heftig bass-spill av Santacruz, selv om han, etter min mening ligger litt for langt bak i lydmiksen, og Calcagniles energiske og lydhøre trommespill.

I andresporet, «Thoughts Within the Vineyard» spiller Golia piccolofløyte, og tar det kraftig ned. Og å ta det såpass rolig når man er på en vingård, er for meg utenkelig, for det er vel neppe så mange steder man blir mer oppglødd og glad som når man besøker en god vingård. Men her er det Santacruz som får lov til å briljere, noe han gjør med stor overbevisning i starten. Men også her er det det kollektive som er det viktige, og hele veien føler de tre hverandre på «tennene», selv om jeg kanskje synes Golias sopransaksofonspill er mer spennende enn hans fløytespill.

I «Drumstart» er det, naturligvis, trommeslageren Calcagnile som tar føringen med en fin trommesolo, og når Golia kommer inn på sopransaksofon er vi tilbake på plass. Dette blir adskillig mindre trommer enn det vi hadde forventet, for etter av Golia kommer inn, er det han som styrer «skuta». Men de andre følger han helt til døra med fint spill. Og i platas nest siste spor, «Visit to the Mountains», får vi også en ballade, men adskillig mer moderne og fri enn det vi kanskje forventer av en typisk ballade. Her spiller Golia vakkert over et nydelig bass-spill og lekne og lydhøre trommer, og det blir en viss sårhet i spillet som passer inn sammen med det mer energiske. Men også her er det energisk, det går bare ikke så fort.

Så avslutter de dette typiske livesettet med «Evanesce», som starter nesten klassisk med fløyte. Dette er blitt den frieste av låtene, men det er hele veien en idé og et fascinerende samspill mellom de tre. Her er det, på mange måter, Santacruz som styrer «skuta», og tar de andre med på en spennende «seilas» over relativt opprørt farvann.

Dette er blitt en spennende innspilling, og en typisk konsertplate. Og hvis det er slik musikk de må spille for å leve og puste jevnt og rolig, er det helt ok for meg, for jeg lar meg virkelig fascinere av det frie og fine samspillet mellom de tre.