Horace Tapscott « Why Don’t You Listen? » // Jan Granlie, Salt Peanuts

Det franske plateselskapet DarkTree, har i lengre tid utgitt en rekke tidligere uutgitt plater med musikk fra det, noen av oss, kaller jazzens gullalder. Det vil si musikk med klare røtter i den afrikanske tradisjonen, spilt og utgitt på 60-tallet, eller et par tiår senere.Tidligere har vi fått tilsendt både Vinny Golia Quartets «Live at the Centrum City Playhouse» og Bobby Bradford og John Carters utmerkede «NoUTurn» Men de har heller ikke gått av veien for å presentere nye prosjekter som de mener verden vil bli et bedre sted av at flest mulig tar seg tid til å lytte til, så som den franske trioen En Corps, Steve Dalashinsky/Joelle Léandre og en plate vi skal komme tilbake til om kort tid, saksofonisten Mette Rasmussens duoplate med gitaristen Julien Desprez.

Nylig fikk vi også tilsendt en plate med den oversette, amerikanske pianisten Horace Tapscott, sammen med hans Pan Afrikan Peoples Arkestra og Great Voice of Ugmaa, i et opptak fra Los Angeles County Museum of Art (LACMA), tatt opp fredag den 24 juli 1998, kun et halvt års tid før Tapscott forlot denne verden den 27. februar 1999.

Tapscott var en musiker som startet som trombonist, blant annet i bandet til Lionel Hampton. Kort tid etter at han sluttet hos Hampton i 1961, gikk han over til piano, samme år som han startet Pan Afrikan Peoples Arkestra. Dette førte igjen til opprettelsen av organisasjonen Underground Musicians Assosiation (UGMA) i 1963, som senere skiftet navn til Union of God’s Musicians and Artists Ascension (UGMAA). På denne tiden og senere spilte Tapscott med blant andre Arthur Blythe, Stanley Crouch, Butch Morris, Wilber Morris, David Murray i Pan Afrikan Peoples Arkestra, og noen av hans «blodfans» startet på 70- og 80-tallet to selskaper, Interplay og Nimbus, hvor hans plater ble utgitt.

På den nye «Why Don’t You Listen?», møter vi Tapscott5 sammen med et relativt stort band, hvor saksofonisten Michael Session og trombonisten Phil Ranelin, sammen med perkusjonistene Najite Agindotan og Bill Madison er de som utmerker seg mest, sammen med Tapscotts pianospill.

Det starter med The Pan Afrikan Arkestra i Tapscotts egen «aieel The Phantom», en fin låt med afrikansk tilsnitt. Deretter får vi Juan Tizol og Duke Ellingtons kjente «Caravan» i en svært original versjon, med vokalisten Dwight Trible, som også senere dirigerer The Great Voice of UGMAA, et 12 vokalisters band, som er akkurat det rette for denne musikken. Det tar en god stund før vi kjenner igjen melodien, og Tapscott har laget en original utgave av låta, spesielt på grunn av den fine vokalen.

Tapscott har gjort låta «Fela Fela» sammen med perkusjonisten Najite Agindotan, og her kommer koret inn, slik slike kor skal komme inn i denne typen musikk. Det lyser Afrika over hele låten, og det er tydelig en hyllest til den nigerianske artistn Fela Kuti, og hele teksten er som følger «Aya mi oja/lati bawon lo shagbo//o Le Bute Eko» Teksten er heldigvis oversatt til engelsk i coveret, og er som følger: «I am not afraid to og/and hang out to smoke some herb//At the Ebute Eko».

Kanskje ikke akkurat en kortekst tilpasset skandinaviske forhold (med røykelover etc.), men i coverteksten er det også med en forklaring på teksten fortalt av tekstforfatter Agindotan. Den handler om livet i Lagos, hvor det ikke var trygt å bevege seg rundt om i enkelte områder av byen. I området Ebute, i havneområdet, var stedet hvor alle de gode folka hang, sammen med kriminelle for å røyke marijuana, drikke og være glade. En fin låt som på en utmerket måte kombinerer jazzen med den typiske, afrikanske kortradisjonen.

«Why Don’t You Listen?» er skrevet av Tapscott og Linda Hill. Her handler det om hvorfor folk ikke lytter når sannheten blir sagt, når «Bird» og «Trane» spiller, når «Lady Day» synger, hva andre sier, når Clifford Brown spiller, når Dinah synger, når Lester swinger, til Bessies ting, osv. osv. Her trekker de fram alle man bør lytte til innenfor den afro/amerikanske jazzen, og i tillegg til de forannevnte, har de også med Everett Brown (trommeslager i Arkestra fra 1960 til midten av 80-tallet, Cecil’s sound, Leontyne (Leontyne Price, operadiva), James Lee Cook (aka Semaj og trompeter i Arkestra fra 1960 til midten av 70-tallet), Moody’s mood (James Moody), Dizzie groove, Max Roach fly, Massey’s cry (Cal Massey, trompeter), Carmel Crunk (en av Arkestras komponister på 60-tallet), Mister Monk, Dexter wail og Herbie sail, før vi får en drivende og flott sopransaksofonsolo av Michael Session og en fin trommesolo av Donald Dean, og det koker hos publikum.

Låten er en klar hyllest til bandets og den afro/amerikanske jazzen, og det swinger upåklagelig av det hele, med koret i frontlinjen, men med bandet halsende etter. Og jeg tror det må ha vært en stor opplevelse å være tilstede i salen da denne ble framført. En strålende låt som går og går, og som aldri ser ut til å lande.

Så avsluttes det hele med Linda Hills «Little Africa», en kjærlighetshistorie om Afrika og musikernes røtter. Her leverer Session og Raneln fine solier, og nå er publikum solid oppe og står, og bandet og vokalistene bæres nærmest fram av publikums entusiasme.

Og når det hele ebber ut, sitter vi igjen med en god følelse av å ha fått med oss en viktig jazzbegivenhet, samtidig som vi så gjerne skulle ha hørt dette prosjektet live. Men nå er det for sent. Tapscott forlot denne verden i 1999, for over 20 år siden. Men kanskje kan vi håpe at denne utgivelsen fra Dark Tree kan få noen til å overta stafettpinnen og sette dette «verket» opp igjen, for eksempel ett eller annet sted her i Norden. Om så skjer, vil jeg bruke litt energi for å få med meg prosjektet. For dette var spennende!