Roberto Miranda « Live at Bing Theatre » // Jan Granlie, Salt Peanuts

Bassisten Roberto Miranda ble født i New York med foreldre fra Puerto Rico. Faren hans, Louis, var sanger, perkusjonist, elektriker og var ogsåunge Robertos første musikklærer. Moren, Mary, var hjemmeværende, sekretær og senere sykepleier. En av Robertos beste minner fra oppveksten var å se foreldrene danse, og  de var et ganske attraktivt par, ifølge historien. Familien flyttet til Los Angeles på midten av 50-tallet. Louis senior lærte Louis junior (Robertos eldre bror) og Roberto tradisjonell puertorikansk perkusjon. Louis jr. spiller fremdeles trommer og congas. Selv om Robertos hovedinstrument er akustisk bass, var hans første instrument congas, som han fremdeles spiller og lærer bort. Roberto fikk etter hvert en mastergrad i musikk fra USC med hovedvekt på jazz. Han gjorde også private studier på akustisk bass med Ray Brown, Red Mitchell, Bob Stone, Peter Mercurio, Bill Rene, Dennis Trembly, Fred Tinsley og Diana Gannett, og hans viktigste komposisjonslærer var George Heussenstamm.

Han har spilt på nærmere 100 plater, men kun fem i eget navn. Gjennom årene har han ledet mange forskjellige grupper bestående av forskjellige instrumentelle sammensetninger. Hans profesjonelle mentorer, som han også spilte med, var trompeteren Bobby Bradford, klarinettisten John Carter, pianisten Horace Tapscott og gitaristen Kenny Burrell. Han har turnert i Europa, Midtøsten, Australia, Canada, Mexico og USA med sine mentorer, medmusikere og egne grupper, og han har undervist ved Compton Community College (fem år), USC (fem år) og underviser fortsatt ved UCLA (noe han har gjort i 23 år). Han har også undervist privat i mer enn 35 år. Han har vært med i PAPA (Pan Afrikan Peoples Arkestra, ledet av Horace Tapscott og UGMAA, Union of God’s Musicians and Artists Ascension), i over 50 år.

På den utgivelsen vi nå har mottatt møter vi han sammen med mentorene, Bobby Bradford på kornett og trompet, John Carter på klarinett og Horace Tapscott på piano. I tillegg har han med fløytisten James Newton, alt- og tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Thom David Mason, sin far, Louis R. Miranda sr. på vokal og perkusjon, storebroren Louis R. Miranda jr. på trommer, David Bottenbley på gitar, el.bass, perkusjon og vokal, Elias «Buddy» Toscano på trommer og timbales og Cliff Brooks på timbales, congas og bongos.  Innspillingen er gjort den 25. mai 1985 i Bing Theatre i Los Angeles, og konserten startet klokken 20:00, presis.

Vi får sju komposisjoner, alle gjort av Miranda, og det føles som en relativt stor opplevelse og oppgave for Miranda å sette opp denne konserten, hvor både faren og storebroren er med i bandet, i tillegg til mentorene Bradford, Carter og Tapscott, pluss en av de fremste jazzfløytistene i USA på den tiden, James Newton.

Det hele starter med «Plattform for Freedom», hvor Miranda og storebroren virkelig får «kjørt seg» sammen med Tapscotts uhyre kreative pianospill. Det er nesten som om Tapscott vil teste ut sin elev, og se hvor langt han kan bevege seg ut av det «streite» før bassisten faller av. Men det er ingen problemer for Miranda å følge med. Tapscotts pianospill kan nesten sammenlignes med noe av det Cecil Taylor gjorde før han gikk helt «fritt», og da blåserne kommer inn, bare i bakgrunnen, er Tapscott godt i gang med å utforske det fritt improviserende. Strålende spill og det koker virkelig i bandet. Etter hvert tas det litt ned i noe som kanskje kan kalles en B-del, uten at det affiserer Tapscott nevneverdig. Han fortsetter med sitt frie spill, før han overlater scenen til Miranda jr. som avleverer en fin trommesolo, hvor man nesten kan høre at han har gått sine «barnepumps» i den musikken fra Puerto Rico.

Andresporet, «Faith» er med balladepreget, og det er også her Tapscott som innleder. Dette er en ballade som høres overraskende strukturert ut, og hvor James Newton har en viktig rolle. Han var på den tiden en av USAs ledende jazzmusikere på fløyte, og var mye å høre med Arthur Blythe, John Carter, Chico Freeman, Leroy Jenkins og David Murray, og hans utgivelser i eget navn, særlig «Luella» på Gramavision og «Axum» på ECM er blant mine fløytefavoritter. Dette er en komposisjon som mangler litt «sting» for å fungere perfekt på plate, men som en del av en konsert tror jeg nok den fungerte godt. Men dette endrer seg i «Agony in the Garden», hvor musikken på grunn av bruken av congas fører tankene til Mirandas opprinnelsesland, før vi får en stille åpning i «Prayer #1», med John Carter og Newton som førende musikere, før Miranda kommer inn og avleverer en fin bass-solo under Bobby Bradfords særegne og fine kornettspill, før vi får et fint rytmisk driv fra bass, piano og perkusjon. Men også her føler jeg at det er noe uforløst, før blåserne kommer inn og det blir mer struktur, og Abdullah Ibrahim, fra den tiden han kalte seg Dollar Brand dukker opp i bakhodet, på grunn av Tapscotts repeterende pianospill. Men den fine «vampen» brytes når Newton kommer inn på fløyte før det hele brytes igjen, og de beveger seg ut i det fritt improviserende landskapet.

«Deborah Tasmin» starter som en ballade, men endrer snart struktur og temperatur, og vi får en (nesten) New Orleans-inspirert låt som swinger upåklagelig. Her slipper også Thom David Mason til med en solo, som er klagende og sår, før han pushes av de andre i en friere retning. Men hele veien har de det litt seige, New Orleans-aktige i fronten som er med på å gjøre innspillingen variert og spennende. Og Bradford hiver seg på med kornetten, som passer perfekt inn i denne låten.

Så følger Mirands solobidrag i form av «Improvised Bass Solo 5/25/85», hvor han også vil ha litt oppmerksomhet, og i løpet av disse nesten seks minuttene beviser han at han er en mer enn holdbar bassist. Det eneste jeg har å bemerke er at bassen her har en veldig typisk «80-talls-lyd», som gjør instrumentet «syngende» og litt «plastisk», men ikke nok til å ødelegge den fine soloen. Her får vi også høre Miranda spille arco (med bue) i et sært parti, før de avrunder denne konserten med «Dance of Blessing, Happiness & Peace», hvor Miranda senior og Bottenbley er med som vokalister, i en låt som garantert er basert på noe fra hjemlandet lenger sør. Etter hvert tar Miranda over på bass, og låten utvikler seg til akkurat det tittelen antyder, Blessing, Happiness & Peace, ikke langt fra noe av det man kan høre på bassisten Johnny Dyanis utmerkede plate «Witchdoctor’s Son», utgitt på SteepleChese og utgitt i 1978, en av mine «all time favorites».

Dette konsertopptaket fra Bing Theatre har god lyd og alle instrumentene kommer godt fram. Musikalsk er den litt svingende, men i de beste partiene, særlig starten med Tapscott og avslutningslåten, låter strålende. Jeg føler at dette har vært en stor oppgave for Miranda, og han løser det hele på en fin måte. Og noen av medmusikantene er strålende, nesten uansett i hvilken sammenheng man hører dem, også her.