mars 012013
• Chronique par Bjarne Søltoft dans Jazznytt (Mars-Mai 2013)
«En Corps» (i kroppen / i kollegium / korporativt) er første plateutspill med den unge, nå treårige, franske trio bestående av den talentfulle, uortodokse pianist Eve Risser (kjent her hjemme fra duoen Donkey Monkey og The New Songs), den egensindige, men allsidige bassist Benjamin Duboc samt den detaljbevisste trommespiller Edward Perraud (som vi kjenner fra trioen Das Kapital).
I trioen, sammen, høres det som om andre gressganger betredes. De spiller to lange forløp i fri kollektiv improvisasjon, der alle tre er aktive hele veien i en akustisk utforskning av instrumentenes lydmessige potensialer – tonale lyder uten intervallmessig sammenheng og perkussive lyder på ytre og indre deler av instrumentkroppene («en corps») – altså ren lydmusikk uten indre tonale relasjoner.
Det er forbløffende å erfare hvordan disse to lange forløp kan «holdes i kok» for så vel utøvere som lytter. Men det er konstant drive, tensjon, energi og lydhørt nærvær, slik at det fornemmes en mild strøm av murrende og dirrendelyd som fra en enhetlig organisme («en corps»). Det er ikke fritt for å kunne virke hypnotiserende eller besettende. Risser bruker klaveret, med og uten preparasjon, i et luftig, perkussivt spill med enkle repetitive anslag eller singulære points. Dubocs bass gnuffer i lange perioder i rustikke droner; mens Perraud med sitt trommeaggregat avbalanserer lydrommet med samtidig vertikal koloritt og horisontal fremdrift. Den 35 min. lange («dynamiske») «Trans» beveger seg fra rolig organisk pulsering støtt frem i stagig tettere og mer fysiske lydutfoldelser til et endelig crescendo. Den 16 min. lange («lyriske») «Chant d’entre» er roligere og dypere leiret med mer tonal lyd i skiftende sjatteringer.
Platen er et forfriskende, velkomment utspill med et originalt bud på lydmusikk basert på ren organisk-akustisk instrumentbehandling.
I trioen, sammen, høres det som om andre gressganger betredes. De spiller to lange forløp i fri kollektiv improvisasjon, der alle tre er aktive hele veien i en akustisk utforskning av instrumentenes lydmessige potensialer – tonale lyder uten intervallmessig sammenheng og perkussive lyder på ytre og indre deler av instrumentkroppene («en corps») – altså ren lydmusikk uten indre tonale relasjoner.
Det er forbløffende å erfare hvordan disse to lange forløp kan «holdes i kok» for så vel utøvere som lytter. Men det er konstant drive, tensjon, energi og lydhørt nærvær, slik at det fornemmes en mild strøm av murrende og dirrendelyd som fra en enhetlig organisme («en corps»). Det er ikke fritt for å kunne virke hypnotiserende eller besettende. Risser bruker klaveret, med og uten preparasjon, i et luftig, perkussivt spill med enkle repetitive anslag eller singulære points. Dubocs bass gnuffer i lange perioder i rustikke droner; mens Perraud med sitt trommeaggregat avbalanserer lydrommet med samtidig vertikal koloritt og horisontal fremdrift. Den 35 min. lange («dynamiske») «Trans» beveger seg fra rolig organisk pulsering støtt frem i stagig tettere og mer fysiske lydutfoldelser til et endelig crescendo. Den 16 min. lange («lyriske») «Chant d’entre» er roligere og dypere leiret med mer tonal lyd i skiftende sjatteringer.
Platen er et forfriskende, velkomment utspill med et originalt bud på lydmusikk basert på ren organisk-akustisk instrumentbehandling.
• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •
Sorry, the comment form is closed at this time.