Daunik Lazro • Benjamin Duboc • Mathieu Bec « Standards Combustion » // Jan Granlie, Salt Peanuts

Trioen med tenorsaksofonisten Daunik Lazro, bassisten Benjamin Duboc og trommeslageren Mathieu Bec, har valgt noen av sine favorittlåter sammen med en komposisjon av Lazro og ett par de har gjort kollektivt på utgivelsen som gir en åpenbar henvisning til 60-tallets friere deler av jazzen.

De starter med en fin versjon av Albert Aylers kanskje mest kjente låt, «Ghosts», i en versjon jeg er overbevist om at Ayler ville satt stor pris på. Det er tenorsaksofonspill på ytterst fritt nivå, hvor han bruker mesteparten av tiden på å presse saksofonen til det ytterste i det høyere registeret. Bass-spillet til Duboc minner ikke så rent lite om slik vi husker Henry Grimes, og trommespillet er pågående og tøft slik det var hos de beste på 60-tallet.

Deretter får vi Steve Lacys «Deadline», som er en helt annen type komposisjon, og en ballade, hvor tenorsaksofonspillet minner om en altsaksofon. Her har man gått løs på Lacys fine komposisjon på en moderne og friere måte enn vi kan huske å ha hørt Lacy. Trommespillet er løst og fint, bass-spillet i landskapet til Charlie Haden (på det frieste) og et solid og fint saksofonspill, og hele låten blir en fin og ettertenksom sak, før vi får Aylers «Mothers» som gjøres på Aylersk vis, i et slags gospel-aktig landskap, men fritt og freidig. Her legger vi spesielt merke til Lazros relativt korte «angrep» på improvisasjonene, som kan minne litt om Steve Lacy, men også Wayne Shorter.

Derfor var jeg spent på hvordan de ville gjøre Wayne Shorters «Nefertiti». Her gjør de den i et rolig tempo med lekende trommespill, og de går mye mer rundt komposisjonen enn å gjøre den på Shorters måte, noe som gjør komposisjonen godt. Lazros «Line Up For Lacy» er en fin ballade som går fint inn sammen med «standardene», mens den kollektive «R.Métégal» er en raskere og mer pågående låt, hvor trommespillet til Bec styrer utviklingen, og er en låt med fin progresjon og driv. John Coltranes «Vigil» (fra Kula sé Mama fra 1967, Coltranes siste offisielle plateinnspilling) tar oss umiddelbart over i Coltranes landskap, særlig på grunn av trommespillet i starten, men også på grunn av saksofonspillet som legger seg tett på «Trane». En usedvanlig fin versjon som hyller Coltrane på en fortreffelig måte.

Så får vi den kollektive «Tight Rope», hvor også ting blir styrt fra trommer. Men også med bassen. Dette er en litt leken og fin sak som er en fin kontrast mellom Coltranes «Vigil» og avslutningen, som er Coltranes «Love», som jeg forestiller meg er en slags parafrase over noe på det utmerkede verket A Love Supreme fra 1965. Saksofonspillet har mye Coltrane i seg, men ligger mye høyere i registeret enn Coltrane hadde for vane å oppholde seg. Bass-spillet er helt på plass, mens trommespillet er mer tilbakeholdent enn det vi fikk fra Elvin Jones i originalen.

De tre franskmennene har laget en fin plate som hyller flere av deres saksofonidoler, uten at det på noen måte blir kopier, men deres egne, tidvis, utmerkede tolkninger av noen av jazzens mest spennende og originale stemmer, pluss at de gjør egne ting som går rett inn i «mesternes» musikalske landskap.