Jan Granlie, Salt Peanuts

Den franske trioen med pianisten Eve Risser, bassisten Benjamin Duboc og trommeslageren Edward Perraud, har tidligere begått platen «En Corps» (DarkTree), som fikk svært gode anmeldelser innenfor den delen av jazzpressen som er opptatt av nyere, improvisert musikk.
Nå er de ute med sin andre trioplate, «En Corps – Generation», som følger godt opp førsteplaten.

Her er det fritt improvisert triomusikk, som i hovedsak befinner seg innenfor den mediterende, mye mer enn den ekspressive delen av improen eller freejazzen.

Pianisten Eve Risser er den som i størst grad drar lasset på de to strekkene «des corps» og «des âmes», og for den som kjenner hennes spill, med unntak av powerduoen Donkey Monkey eller hennes store band, vil forstå hvor det beveger seg på denne innspillingen.

For noen år siden gjorde Risser solokonsert under Kongsberg jazzfestival, og kollega Johan Hauknes var svært klar i sin tale etter konserten, da han proklamerte at Eve Risser skulle spille i hans begravelse. Og det er en mening man mer enn gjerne kan dele med «Høken». Både etter den solokonserten, og etter å ha hørt de to platene med denne trioen.

For det er Risser som er den viktigste musikeren på denne plata. Hennes nitidige utforkning av pianoets klanger, gir en musikk jeg nesten ikke kan huske å ha hørt før. Hun gjør musikken meditativ, på en helt egen måte. Hun er utenpå og inni pianoet og lager lydsammensetninger som innbyr de andre musikerne til også å utforske sine instrumenter på en ny måte. Derfor blir Dubocs tunge, enkle og dype bass-spill et eget kapittel for seg i sammenhengen. Trommeslageren Perraud ligger på topp og leker seg med trommestikkene og trommene på en nennsom, men uhyre effektiv måte, og kommunikasjonen de tre imellom er sømløs og fin.

De to låtene bringer oss rett og slett inn i en helt annen verden enn den reelle vi ser utenfor vinduene, en regntung formiddag i København. Det lydunivers som de tre frembringer er unikt og spennende, og det er sjelden man får muligheten til å høre musikk som er så til de grader intens og samtidig åpen som den vi får på «En Corps – Generation».